Oystein Johannessens blog

La høyblokken stå

I dag var jeg for første gang i Oslo etter ugjerningene 22. juli. Før dagens møter gikk jeg en runde forbi Domkirken og Regjeringskvartalet i en tidlig morgenstund. Inntrykkene er som ventet veldig sterke. Blomsterhavet utenfor Domkirken er et intenst uttrykk for hva som rører seg blant oss nå, og synet av R-kvartalet, daglig arbeidsplass gjennom 12 år, vekker veldig sterke følelser.

 

Jeg er enig med Peter Butenschøn og andre som mener at Høyblokken ikke må rives, gitt at de strukturelle skadene ikke er for store. Den var bolig for SMK (statsministerens kontor), landet ble ledet fra toppen av bygningen. Bygget er et viktig arkitektonisk bidrag i bybildet i Rigshovedstaden og et ruvende symbol for demokratiet vårt, for statsforvaltningen og de strukturer ugjerningsmannen søkte å rive ned. Å la Høyblokken stå vil være enda et symbol på at vi ikke lar oss knekke av de mørke kreftene.

 

La Høyblokken stå - aldri mer 22. juli!

Taushet er ikke alltid gull - aldri mer 22. juli!!

Nå vet vi altså hvorfor. Utover dagen i går kom videoen og manifestet fra gjerningsmannen ut i lyset. Jeg fikk lenke til manifestet gjennom en god bekjent. Har hurtiglest deler av det utover kvelden og natten.

Jeg gikk noen runder med meg selv og andre i går kveld om det var riktig å snakke om manifestet eller ikke. Ingen vil være nyttige idioter for gjerningsmannen. På den annen side må vi gjennom dialog og kritisk tenking møte holdninger som dette og diskutere grunnlag for og konsekvenser av våre holdninger. Rundene var overflødige, diskusjonen er i gang. Det er riktig. Holdninger må ut i lyset - mørket skal ikke få herske.

 

Jeg tenker at rettssaken kan bli et sirkus ved at gjerningsmannen søker å bruke den som talerstol. Det skal vi håndtere, fordi vi skal få frem og bruke det beste av oss selv og hverandre.

 

Derfor er mitt credo heretter: Taushet er ikke alltid gull - aldri mer 22. juli!!

Words, tear, mourning and solidarity

Through the tears of this dreadful Saturday morning we have slowly come to realize that a generation of future politicians, one of our political parties and our democracy has suffered the worst attack on civil Norway since World War II. At present, at least 84 adolescents have died at Utøya summer camp (according to police info) and 7 died in the bomb explosion in the government district in Oslo.

Words fail to describe and comfort, but deep in our hearts we feel that Norway will not be the same after this tragedy. We cannot understand the horrors the youngsters at Utøya, our best - our committed, went through, had to go through. Swedish television reported this morning of the fabulous assistance of local heroes, and the organization of help was impressive, given the difficult circumstances.

I am truly impressed over the display of leadership in this grave hour. Fabian Stang, mayor of Oslo, and our prime minister Jens Stoltenberg, prove themselves as formidable leaders who combine compassion with operative leadership. And I feel deep respect for the great work of all the unsung heroes in police and other domains.

On a personal note I feel shaken deep down over the bomb explosion in the government district where I have worked every day for 12 years. Every day I walked past the site of the explosion. Colleagues, civil servants giving their best for Norway, are not among us any more. It is unbearable.

We cannot turn back time. We will look ahead. We cry over the dead and their families, we will open our hearts for those in distress. Our spirits will not be broken. What comes to mind is the words of the heroine from the Spanish Civil War, la Pasionara, who cried "No Pasaran", they will not pass us. This brings out the best in us - in compassion and solidarity. As our prime minister has said, we will meet the dark forces with more democracy and humanity, but not naivety. 

I thank all friends abroad for their sympathy in this hour of darkness. We feel and appreciate their participation.

 

Ord, tårer, sorg og solidaritet

Gjennom lørdagsmorgenens tårer går det langsomt opp for oss at en generasjon av fremtidige politikere, ett av våre politiske partier og hele vårt demokrati har vært utsatt for det verste anslag mot det sivile Norge etter annen verdenskrig. I skrivende stund er 84 mennesker døde på Utøya ifølge politiet, mens 7 mennesker er døde i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet.

Ordene strekker ikke til for å beskrive og trøste, men vi kjenner i våre hjerter at landet vårt ikke vil bli det samme etter dette. Vi kan ikke forstå hva ungdommene, våre beste og engasjerte, gjennomgikk under dramaet på Utøya. På svensk TV hører jeg denne svarte lørdagsmorgenen om engasjementet til lokalbefolkningen ved Tyrifjorden og den imponerende organiseringen av rednings- og hjelpearbeidet under de forferdelige omstendighetene. 

Jeg er imponert over det lederskapet som utvises i denne kristestund. Fabian Stang og Jens Stolbenberg fremstår som ledere med FORMAT, som kombinerer medmenneskelighet med ledelse av de mer operative og praktiske ting de ansvarer for. Og hatten skal også av for heltene i beredskapsetatene.

På et personlig plan er jeg rystet innerst i sjelen over å se hva som skjedde i Regjeringskvartalet, min daglige arbeidsplass gjennom 12 år. Jeg kunne ikke unngå å tenke på at jeg på det tidspunkt det smalt kunne vært på vei fra Kunnskapsdepartementet til Oslo S på det tidspunkt det smalt, og da ville ferden gått rett forbi eksplosjonsstedet. Jeg har stor medfølelse med de mange kollegene i R-kvartalet som er berørt av det som har skjedd.

Tiden kan ikke skrus tilbake. Vi skal se fremover og si som heltinnen fra den spanske borgerkrigen, La Pasionara: No pasaran - her kommer ingen forbi. Vi feller våre tårer over de døde og deres pårørende, la oss åpne våre hjerter for de som trenger det. Vi skal ikke la oss knekke av dette. Dette får frem det beste i oss - solidaritet og medfølelse. Som statsministeren sier skal vi møte de mørke kreftene med mer demokrati og humanitet, dog ikke med naivitet.

Ta vare på dere selv og hverandre.

Internasjonalt IKT-samarbeid

Et av de områdene som jeg setter størst pris på innenfor mitt arbeid med IKT i undervisning og læring er det internasjonale samarbeidet. Internasjonalt samarbeid har for meg alltid vært viktig. Gjennom bi- og multilateralt samarbeid har vi anledning til å lære av andre og til å dele våre kunnskaper og erfaringer med internasjonale kontakter og samarbeidspartnere. Gjennom slik utveksling får vi også en anledning til å se hvor vi står i Norge i et annet perspektiv enn om vi bare ser på hva vi gjør her på berget gjennom nasjonale briller. Samarbeid, deling og sammenligninger er nødvendig for å kunne se sterke og svake sider ved norske forhold.

 

Jeg har gleden av å delta i en rådgivende funksjon i to europeiske prosjekter som er støttet av EU:

Det ene prosjektet - Innovative Technologies for European Classrooms, forkortet iTec - koordineres gjennom det europeiske skolenettet, forkortet EUN. Fra norsk side deltar Senter for IKT i utdanningen. Jeg er medlem i prosjektets High Level Group - HLG. Prosjektet omfatter 27 partnere fra 18 land. Ett av de viktigste målene med dette prosjektet er å utvikle og validere scenarier som prøves ut i en lang rekke klasserom over hele Europa. På denne måten prøver prosjektet å kominere FoU-arbeid med praktisk utprøving og evaluering i den pedagogiske virkeligheten. Prosjektet har fått et stort tilskudd fra EU´s 7. rammeprogram. På nettsidene til iTec-prosjektet kan du lese mer om arbeidsplan og arbeidspakkene i prosjektet. IKT-senteret har også lagt ut informasjon om prosjektet på sine nettsider.

Det andre prosjektet heter Next Generation Teaching, Education and Learning for Life - forkortet NEXT-TELL. Jeg er medlem av Scientific Advisory Board. Her kan du lese mer om prosjektets mål. Prosjektet har 12 partnere og koordineres av Johanneum Research i Graz i Østerrike. Norsk deltar er Uni Digital ved Universitetet i Bergen. 

 

Høsten vi går i møte - i skrivende stund kjennes det nesten som den er her allerede - byr på flere muligheter til internasjonal kunnskaps- og erfaringsutveksling. Jeg ser blant annet frem til en ny runde med World Innovation Summit for Education i Qatar i november etterfulgt av det 7. Beijing Forum, der jeg er så heldig å få slippe til i år som en av ca 300 fintenkere over hele verden. I skrivende stund svetter jeg over et abstract som skal sendes inn innen månedsslutt. Det gode selskap har virkelig fått frem prestasjonsangsten :)

Mye av dette kommer jeg tilbake til her på bloggen og i andre fora utover sensommeren og høsten. Stay tuned!

Skolen er redusert til en internettkafe?

Min selvpålagte bloggpause i sommerukene blir brutt etter å ha blitt gjort oppmerksom på oppslaget i VG nett i dag om at Skolen er blitt som en internettkafe. Derfor disse raske linjene fra Rigsaerodromen på Gardermoen.

Dette er et viktig innlegg som reiser spørsmålet om hvorfor det tar tid og er vanskelig å lykkes med integrering av teknologi i skolen (jeg skriver bevisst teknologi, fordi jeg mener det er et blindspor og en innsnevring å snakke kun om PCer). Både teknologioptimister og teknologiskeptikere har vansker å finne sammen i denne debatten, men vi har alle sammen en skyldighet i å lytte til stemmene fra klasserommet.

Når det er sagt: IKT har kommet for å bli i skolen. For meg er det tre klinkende klare grunner til det: For det første mener jeg at integrasjon av IKT i undervisning og læring er en selvsagt del av skolens samfunnsoppdrag. Skolen skal gjøre gagns menneske av elevene og forberede dem på aktivt virke i et samfunn som er gjennomsyret av IKT. Beherskelse og forståelse av IKT er en del av det å kunne fungere som medborger i dagens verden. For det andre er IKT en av de fem grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet. Mer er det ikke å si om det. For det tredje har vi omfattende dokumentasjon som viser at vi med IKT kan gjøre ting vi ikke kan uten IKT eller bedre enn om vi ikke hadde hatt tilgang på digitale verktøy.

 

Men: Det er ittj nå som kjæm tå sæ sjøl, som Vømmøl synger. Å lykkes med IKT er knallhardt arbeid i alle ledd. Det krever sammenheng i strategiene, f eks mellom læreplaner, kompetanseutvikling (inkludert lærerutdanning!!) og vurderingsformer. Det krever innsats fra nasjonale myndigheter, skoleledere, lærere og foreldre. En særskilt utfordring går til lærerne, både som klasseledere og som kunnskapsarbeidere som i konstant dialog med kolleger og egne ledere kan gjøre hverandre gode på dette området. Lærerne må ikke overlates til deg selv, det er viktig at skolelederne står frem både som pedagogiske ledere som legger IKT-listen der den skal være og som teknologiledere som arbeider for at skolene har tilstrekkelig med IKT-ressurser.

 

June Breivik nevner i et kommentarinnlegg Senter for IKT i utdanningen. Senteret, som jeg har vært med å legge fundamentet for, har et omfattende kunnskapsoppdrag på IKT-området i og for norsk skole. Den jobben er senteret godt rustet til å løse, men det er et så krevende oppdrag at det krever samarbeid mellom offentlige og private aktører, mellom myndigheter, forskning, praktikere og organisasjoner. Senteret har en unik sjanse til å være navet i den kunnskapsveven som må til for at vi skal kunne løfte oss skikkelig for en bedre skole MED hjelp av IKT.

 

 

Bloggpause og sommerrefleksjoner

Juli måned er godt i gang, og arbeids- og bloggrytme blir naturlig nok roligere. Dette blir derfor (antakelig) det eneste innlegget nå i sommerpausen. I stedet for å skrive flere innlegg om det som har opptatt meg i det siste har jeg samlet opp noen punkter som jeg skal omtale kort.

 

1. I forrige uke gikk den årlige ISTE-konferansen av stabelen. Konferansen omtaler seg selv som verdens viktigste møtested for IKT i utdanning. Det vil det kanskje være delte meninger om, men konferansen er uansett det største arrangementet for den digitale utdanningsmenigheten i USA. Min reise var en kombinasjon av faglig påfyll, nettverkspleie og nettverksutvidelse. Gelikere i blogosfæren har skrevet fra arrangementet - les mer på bloggene til Ingunn Kjøl Wiig, June Breivik og Ann S Michaelsen. Åpnings- og avslutningsforedragene er lagt ut i sin helhet på YouTube - se og hør John Medina og Chris Lehmann.
2. En av sommerens debatter har vært debatten om elever som utnytter IKT til å jukse ved eksamen. Nok en gang fikk vi en debatt som fort mistet fokus. Forstå meg rett: Juks er utillatelig og må alltid bekjempes. Men: Debatten handlet i hovedsak om hvilke restriksjoner man skal legge på bruk av IKT ved eksamen. Debatten utartet ikke til moralpanikk, men det var lite diskusjon om spørsmål som om det er noen trekk i tiden som gjør at noen elever jukser eller om vi har oppgavetyper i våre summative vurderingsformer som er "fit for purpose". Dette så vi dessverre lite til i debatten. 
3. 28. juni publiserte OECD resultatene fra PISA 2009s utprøving av digital lesekompetanse i rapporten PISA 2009 Results: Students On Line. Digital Technologies and Performance. Resultatet for Norges del var imøtesett med spenning, og nesten like interessant var det å se frem til hvordan resultatene ble tolket og hvilke meningsutvekslinger de ville utløse. Resultatene (se nedenfor) er nå kjent. Vi skårer nok en gang midt på treet, og av de nordiske landene ser vi både Sverige og Island foran oss. Jeg mener resultatet ikke er uventet. Som nasjon investerer vi mer i utdanning enn de fleste, men vi får ikke full valuta for pengene. Noen av reaksjonene var knyttet til at resultatene viser at IKT-satsingen i skolen har vært feilslått. Det sporet tror jeg ikke er et fruktbart spor. Diskusjonen om hva vi skal gjøre på basis av disse resultatene tror jeg må handle om ytterligere analyser og dypere forståelse av elevers tekstforståelse, der vi blant annet ser forskjeller mellom gutter og jenter, og vi har behov for mer kunnskapsutvikling knyttet til hvordan den delvis overgangen fra bok til skjerm skal håndteres. Jeg mener det ikke er særlig fruktbart å ha en diskurs hvorvidt skjerm er skadelig eller ikke, innsatsen må rettes mot hvordan vi best mulig kan utvikle elevers tekstforståelse via skjerm. Her har flere nasjonale kunnskapsmiljøer en spennende utfordring foran seg.
4. Utenlandske gelikere som betrakter IKT i norsk skole forteller at det virker som det er en viss tretthet og resignasjon å spore her hjemme. Hvis dette stemmer, hva gjør vi med det? Mer av det samme? Skal vi skrike enda høyere? I think not. Jeg tror vi må ta jobbingen med IKT i skolen videre med størst mulig faglig og intellektuell integritet, vi må søke smartere tilnærminger der vi kan, stille riktige krav på riktige steder og bli enda flinkere til å trekke sammen på tvers av faggrenser, mellom offentlige og private aktører og mellom skoler. Senter for IKT i utdanningen vil få opp dampen. Det er bra. Norsk utdanning trenger det. Nasjonale myndigheter kan tette noen systemiske hull, f eks når det gjelder IKT og vurdering. Hva hendte f eks med forslaget i Stortingsmeldingen om kvalitet i skolen fra 2008 om å vurdere nasjonale prøver i digitale ferdigheter? Nasjonale myndigheter skylder å gi omverdenen et klart svar hva man har tenkt og hva man evt har konkludert med. Det er et tankekors at vårt naboland Sverige nå seiler opp som et spennende område og spennende marked for industrielle aktører. Jeg unner våre svenske naboer og gelikere vind i seilene etter en tid med stillstand.

 

Høsten ser spennende ut. For både Cerpus og Education Impact, mine to profesjonalle bein, ligger det mange godbiter i vente. Kunnskapsdepartementet har lyst ut direktørstillingen ved Senter for IKT i utdanningen. Det blir godt for senteret å få ny direktør på plass som kan lede organisasjonen inn i viktige oppgaver. Jeg gleder meg til nye engasjementer i forbindelse med årets World Innovation Summit for Education, der jeg i år har deltatt i pre-juryen for The WISE Awards, og the 7th Beijing Forum, begge deler foregår i november. 

 

Med dette ønsker jeg alle medbloggonauter og mine blogglesere en riktig god sommer. Nyt sommertiden (hei-hei) og på gjenblogg i august.