« La høyblokken stå | Main | Sandvika-konferansen "Del og Bruk" 12. oktober »

August 07, 2011

Comments

Knut Michelsen

Er det virkelig mulig å være "ekspert" på dette? Hvor er de, hva slags bakgrunn, erfaringer, kompetanse og utdanning har de evt? Er det munnkurv for de "innbilte" ekspertene? Gjelder dette andre samfunnsspørsmål også?

Øystein

Takk for kommentar.

Det er vel ingen som er eksperter på dette, som du sier, dette er en ugjerning uten sidestykke i vår historie. Når jeg refererer til eksperter, er det med referanse til de mange som i sin profesjonelle kapasitet uttrykker seg i etermedier, på sosiale medier og gjennom pressen.

Ingen skal ha munnkurv, selvsagt ikke! Mitt poeng er dette: Mange av temaene etter 22.7 er innfløkte. La oss diskutere dem, også de ubehagelige, men la oss være varsomme med de mest bastante konklusjonene så tidlig etter katastrofen.

Knut Michelsen

Folk på "gølvet" advarte mot de dårlige sikringstiltakene rundt regjeringsbygget i mange år, it-folk himlet med øynene når landets øverste leder satt med Ipaden sin og fortalte på sosiale medier hvor han var til enhver tid når han reiste rundt i verden, Aftenposten gravde fram elendige sikkerhetsrutiner rundt datasystemene i samme bygg og politifolk er/var i opprør over nedskjæringer og dårlig adm. og politisk ledelse - den ødeleggende striden har pågått i mange år. Hvor sitter kompetansen her? Kunne de årelange ropene fra gulvet forhindret eller minsket tragedien? Som tidligere byråkrat på dep-nivå sitter du i glasshus, mildt sagt. Mer ydmykhet fra toppen er det minste mange på grunnplanet nå krever. "Lytt og lær fra fotfolket" må vel nå være devisen på de mange stortings- og departementskontorer. Det er ikke nok å takke for den flotte redningsinnsatsen - med full fjernsynsdekning.

Øystein

På hvilken måte sitter jeg i glasshus i denne saken? Det må du forklare nærmere, siden du så bramfritt påstår det.


Debatten rundt sikkerhet og tilgang til R-kvartalet har flere sider. Det er riktig at kritiske røster har hevdet at den ytre sikkerhet ikke har vært godt nok og toppolitikerne våre har vært for tilgjengelige. På den annen side har denne åpenheten vært løftet frem som en viktig og positiv side ved demokratiet vårt. Dette er en avveining som sikkert vil bli diskutert i rikelig monn i ukene og månedene som kommer, og jeg tror for min del at vi kommer til å se en forskyvning av balansepunktet mellom sikkerhet og åpenhet i retning av mer sikkerhet.


Kritikken mot IT-sikkerhet har vært besk. Mye av den har vært berettiget.


Du etterlyser mer ydmykhet fra toppen. Hva legger du i det? Mitt inntrykk er at departementene, inkl den politiske ledelsen, lytter til de faglige rådene fra eget embetsverk og underliggende etater. Men vi skal i denne sammenheng ikke glemme at departementene er politiske organisasjoner (ref politisk ledet) som har budsjettkamper og budsjettkutt de må forholde seg til. En annen side ved "ydmykhet fra toppen" er å være mer åpen hva praktikerne ute i sektoren mener - lektorer og andre i utdanningssektoren - og her er det litt å gå på. Men jeg mener etter 12 år i KD at utviklingen absolutt gikk i riktig retning.

Knut Michelsen

Repetisjonens kunst er mitt daglige virke i klasserommet. Og jeg gjør det gjerne her også: Kunne denne terrorkatastrofen vært unngått eller fått et langt mindre omfang dersom man i Norge hadde hatt bedre sikkerhetsrutiner rundt dette, altså brukt mer tid, mer krefter og mer ressurser på et verstescenario som vi nå tilnærmelsesvis fikk? Ditt og flere andre topplederes svar ut til mediene i disse dager er visst at et åpent og inkluderende demokrati har sin pris. Det lyder rimelig, men minner også litt om vammel unnvikelsesstrategi, utydelighet og liten lyst på å ta det tunge arbeidet og forsøke følge de mange råd som faktisk kommer fra folk som arbeider med slik daglig (bygge sten på sten altså).

TV-nyhetene i går gå i hvert fall et rungende ja på spørsmålet over. Konklusjonen etter anslagene i Oslo og på Utøya var som følger: Terrorberedskapen bar preg av dårlig koordinering og dårlig ledelse. Andre opplagte valg kunne i det minste ha redusert omfanget. En forsker uttalte at etatene i større grad ligger i strid med hverandre enn samarbeider.

Undersøkelseskommisjonen som skal levere sin rapport om ca. ett år, kan altså bli en svært ekkel affære for de som satt med ledelsesansvaret her. Allerede nå har striden startet om uhildetheten på de som skal oppnevnes. Og om kommisjonen skal oppnevnes av regjeringen (som både er rammet og utøvende myndighet for sikkerheten i landet) eller av Stortinget? Valget ble regjeringen dessverre. For vi som er gamle nok til å ha bivånet flere slike prosesser, vet at det er nok av dørvoktere og bukker som passer havresekkene i det norske styringsverket.

Min spådom er at skillet mellom eksperter og ikke-eksperter på terror og sikkerhet i den kommende tiden vil være mindre enn skillet mellom de som vil plassere ansvar og de som vil forsøke å tildekke det. For mandatet til kommisjonen skal ifølge Aft. i dag være å beskrive hendelsesforløp og høste erfaringer, ikke ”plassere skyld” – som ikke er noe annet enn et mer komfortabelt uttrykk for ansvarsskyving eller i verste fall ansvarspulverisering. Å ha ansvar for rutiner og gjennomføring som svikter, betyr jo ikke at du har skyld i hendelsen.

Når det gjelder glasshuset du sitter eller satt i som mangeårig dep.ansatt for skole og utdanning, så må du – om du vil eller ei - betraktes som en av innovatørene for kanskje den største endringen i det norske skolesystemet i moderne tid. I dag sitter omtrent alle elever i vgs. med pc-er med full Internett-tilgang så å si hele skoledagen samtidig med at lærerne skal forsøke å gjennomgå kompetansemålene i læreplanene eller pensumet i lærebøkene.

Noen lærere får dette til – og med bravur. Andre lærere ser helst at pc-ene blir lukket igjen, lagt i et skap eller helst kastet ut av vinduet - og forsøker å undervise på tradisjonell måte så godt de kan. Den siste gruppen av lærere har mer eller mindre gitt opp hele undervisningen fordi læreren der oppe rett og slett ikke er i fokus for elevenes oppmerksomhet og blikk når de mange sosiale medier, filmer og spill foran dem flimrer med sitt langt mer interessante budskap. Skolen for disse elevene er blitt et aktivitetssenter der man treffer annen ungdom – mer eller mindre.

Mitt spørsmål blir da? Er det noen som er interessert i den faktiske situasjonen ute i skolene når det gjelder dette halseløse pedagogiske eksperimentet? Forskes det på det? Settes det ned kommisjoner eller grupper? Eller er man fra toppen kun interessert i ”de gode historiene” – ”de gode forbildene” fra skolene? Altså mer eller mindre stikke hodet i sanden – og håpe på det beste – eller at man ikke blir avslørt.

Dette er ditt lille glasshus. Trå varsomt. Kast ikke sten. Ikke snakk om reelle og innbilte eksperter. Den massive og omfattende digitaliseringen av de norske skolene er en ren toppstyrt affære. Ingen kjenner konsekvensene av dette eksperimentet på lang sikt. Og jeg har en anelse om at de ansvarlige for dette heller ikke føler noe særlig ansvar eller har interesse for å få noe mer kjennskap til dette heller.

Det hele bærer preg av det som kjennetegner det norske styringsverket ellers: Dårlig koordinering og samordning – dårlig ledelse. Og styringsviljen virker dessverre å være omvendt proporsjonal med evnen. Jo større vilje til styring, jo mindre evne. Og Kunnskapsdep. og Utdanningsdirektoratet ligger nok fremst i løypa her, dessverre.

Øystein

Takk for svar. Det var klargjørende. Et stykke på vei.


For å ta 22. juli først: Jeg uttaler meg denne sammenhengen mest av alt som borger, ikke i kraft av den eller andre offentlige eller profesjonelle rollen. Men jeg ser at det kan være vanskelig å skille det ene fra det andre. Det du omtaler som vammel unnvikelsesstrategi (det får stå for din regning) tror jeg er et uttrykk for følgende: Landet er nå i en situasjon det (knapt nok) har vært i før. Få av oss har (alle) svarene. Vi er på leting etter gode balansepunkter, f eks mellom åpenhet og sikkerhet, men hvor det skal ligge og hvordan vi skal komme dit er for tidlig å si. Men vi må alle bidra med vårt - også du Knut Michelsen - for at vi kommer oss videre.

Så til glasshuset: Der skal du få et fyldigere svar enn jeg vil legge inn i et kommentarfelt som egner seg dårlig til det. Hva glasshuset angår: Jeg trår av og til varsomt, av og til har jeg klare meninger. Det må vi ha takhøyde for i debatten. Og vi skal lytte, helt klart. Her vil jeg kommentere to av premissene du bygger din kritikk på. Du skriver digitaliseringen av skolen er et eksperiment og at denne utviklingen er "en ren og toppstyrt affære". Jeg er helt uenig i de to premissene.

Så til slutt to ord til debattonen: Du sparker friskt. Det er helt ok. Det tåler jeg og andre som er tydelige i våre meninger. Jeg tåler at du omtaler meg som falsk profet på din egen blogg. MEN: At du gjennomgående raljerer med tidligere kolleger i departement og direktorat og tydeligvis betrakter dem som inkompetente og uegnet til å gjøre jobben sin tar jeg ad notam når jeg vet at dette er dyktige kolleger jeg kjenner, som forsøker å gjøre en anstendig jobb. At det ikke er det minste rom for anerkjennelse får stå for din regning. Du kritiserer og stiller spørsmål, men hvor er de konstruktive løsningsforslagene, Knut Michelsen? De ser jeg frem til med spenning, og jeg kommer til å utfordre deg på det. Fortsettelse følger.

Knut Michelsen

Jeg overser det litt truende i innlegget ditt og tar dette på sparket: Det fins knapt gode svar eller løsningsforslag på de problemer det norske skoleverket står oppe i – bare gode og ubehaglige spørsmål og gode og ubehagelige tilnærminger.

Mitt anliggende er skolen som arbeidsplass, kunnskapsformidler og oppdrager – ditt er tydeligvis dine venner i Kunnskapsdep. og Utdanningdir. Jeg har ingen venner der til tross for flere år som konsulent i en fagnemnd som nå er avsluttet. Da står jeg også friere til å fremme skolekritikk jeg mener er nødvendig og påkrevet.

Jeg driver systemkritikk, men av og til kan det være formålstjenelig å trekke fram de ansvarlige for eksempel for alt kaoset rundt den nye vurderingsforskriften – og gjøre det med skarp ironi, harselas og humor. Til trøst for folk i direktoratet som er rammet, er jeg kanskje enda hardere i klypa mot skolestatsråden i en kronikk i VG 18. juli som kan leses her:

http://delogbruk.ning.com/profiles/blogs/ikke-lenger-en-fast-grense-for

Dette er også et angrep på Kristin Halvorsen som politiker og manipulator. Det fortjener hun. Allikevel er jeg ganske sikker på at hun er interessant, morsom og vittig å være sammen med som privatperson. Man skal altså ikke gjøre folk i maktposisjoner til offer som du her forsøker på. Å gjøre så godt man kan i en byråkratjobb, er heller ikke alltid nok når det rammer hundretusen lærere og flere hundretusen elever og deres daglige arbeid og trivsel.

Mange elever, lærere og skoleledere har rett og slett gitt opp å forsøke å påvirke de som styrer skolen i dag. Systemforakt, sur taushet og tause kontrakter om at vi driter i føringene ovenifra, er mer utbredt enn mange liker å ta innover seg. Jeg driver på med min åpne kritikk så lenge humøret holder. Et nokså betegnende eksempel er følgende:

Rundt femti tusen elever hadde for en tid tilbake lagt seg inn på et oppslag på Facebook som ønsket å påvirke skolemyndighetene slik at elevene fikk konsentrert seg om den svært viktige og avsluttende vg3-eksamen på vgs. og slik at de kom inn på de studier de ønsket seg med best mulige karakterer. Altså eksamensfokus først - og russetid og feiring etterpå. Det dreide seg altså rett og slett om beskyttelse av eget arbeidsmiljø (elevene har jo nå endelig fått egen arbeidsmiljølov som du sikkert vet - og de prøver nå påvirkningens kunst oppover).

Svaret fra Udir på det er rett og slett - nei. Og med støtte i organisasjoner som antakeligvis bare har fordel av status quo fordi skoleåret antakelig må forlenges. Når myndighetene rett og slett har sluttet å høre på brukerne i et system, må latter og harselas til, er min erfaring. Latter kan ta livet av det meste, sinne er det ingen som bryr seg om. Ludvig Holberg vant fram med det. Alle husker ham og hans komedier der han spiddet de mest selvhøytidelige spradebasser og eksperter på alt mellom himmel og jord – og gjerne på skvalderlatin. Nesten ingen husker den pietistiske danskekongen som stoppet komedieskrivingen hans.

Vil du vite mine konkrete forslag for en bedre skole eller bedre form for digitalisering i skolen, er de ikke særlig originale. Nesten alle mener dette – og mange av forslagene bør ikke være ukjente for verken deg, departementet eller direktoratet:

• Flytt vg3-eksamen før russetida – og lag bindende avtaler med vg3-elevene om når de skal ta på seg russetøyet og starte festen. Lag avtaler for evt. landstreff i forkant av eksamen. Det er mer fornuft i 18-åringene enn mange tror.

• Avskaff sidemålet i skolen. Det vil styrke både bokmålet og nynorsken og antakelig senke det håpløse frafallet i vgs.

• Still konkrete og absolutte krav til lærernes datakompetanse opp mot kompetansemålene i læreplanene (ville noen sendt 18-åringen sin på kjøreopplæring med en kjørelærer uten sertifikat?).

• Pøs på med etterutdanning innen ikt for etternølerne og datavegrerne i lærerkorpset. Sett frister for kompetanseoppbygging. Kan de ikke lenger undervise etter dagens læreplaner, får de gjøre annet assisterende arbeid i skolen – det er nok å ta tak i. Som prinsipp bør det alltid være to lærere i et klasserom dersom tilpasset opplæring skal være noe mer enn en pedagogisk vits. Flere lærere altså, ikke færre. Leseplikten må beholdes, ikke utvannes.

• For Guds skyld - ikke gi elevene fulle administratorrettigheter på pc-ene.

• Styrk lærernes status og få lærerne ut av KS.

• Gi skolene kompetente og oppegående styrer som har makt og myndighet til å stille krav.

• Ansett to rektorer eller ledere pr. skole: En utnevnt fra skole-eier, en fra de ansatte.

• Bygg ned byråkratiet rundt det nasjonale skolestellet. Start med Utdanningsdirektoratet. Det er dessverre ikke lenger et direktorat i vanlig forstand, men et trossamfunn for frisleppspedagogikk av folk ofte med minimal eller mangelfull kjennskap til praktisk skolestell.

• Til kommende regjeringer: Hold SV langt unna Kunnskapsdep. Et hvilket som helst parti er bedre her, kanskje med unntak for FrP.

• En skole skal styres ut fra faglige og pedagogiske prinsipper (og selvsagt holde budsjettene), ikke styres ut fra politiske. Det vil si at norske politikere må slutte å bruke skoleverket som lekekasse for allehånde innfall og eksperimenter de ikke er i stand til å se konsekvensene av. Det blir ikke lett. Kommende valgkamp kommer til å være full av skoleprat fra mange politikere som stort sett synser om den skolen de en gang gikk i – eller tror de husker noe om. Rørende, men svært lite produktivt hvis norsk skole skal være noe mer enn en middelmådighet SV-statsråden jubler over.

• Jeg kunne holdt på litt til ndg. forholdet mellom lokalgitt og sentralgitt eksamen, men stopper her.


Øystein

Takk for svar.

Jeg truer ikke noe eller noen i kommentaren min. Jeg er ute etter å høre hva du mener bør gjøres, og du har svart. Det takker jeg for. Kronikken i VG var jeg dessverre ikke kjent med. Var vel utaskjærs da. Den skal jeg selvsagt lese.


Mitt anliggende er som deg norsk skole - både ut fra skolens betydning og rolle og fordi jeg selv har barn der. Hva ansatte i KD og Udir angår påpeker jeg bare det ensidige skytset du kjører frem. Latter og harselas har sin plass, men er det den eneste form man skal betjene seg av? Jeg sier ikke at myndighetene ikke skal kritiseres. Tvert imot. Kritikken må frem, også den vi ikke liker, og den må besvares.

Knut Michelsen

Del & Bruk opplyste for en tid tilbake om at jeg var dens hyppigste innsender, avisene sender ofte mine skoleinnlegg i retur mens Utdanningsnytt publiserer alt jeg skriver. I tillegg blogger jeg om skole og debatterer på LNU-bloggen særlig om norskfaget og har deltatt på Facebook på Magnus Marsdals Manifest-bok om Kunnskapsbløffen (hans formulering). Det er mulig jeg er ensidig, men problemet er kanskje heller at jeg skriver for mye om skole og kaster bort tiden på lange rapporter som denne:

http://utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Meninger/Innspill/Dagens-sidemal-i-skolen--et-faglig-tvilsomt-prosjekt-med-fa-vinnere-og-mange-tapere/

Og da kan jeg like godt avslutte med flere positive bidrag til den gode norske skolen her:

• Gjeninnfør Møglestumodellen (som SV fjernet nylig) med fraværstak for å få karakter i et fag, men sørg for at det finnes unntaksordninger for kronisk syke elever.

• Når undervisningsfravær og frafall hører sammen (ifølge skoleforskere), må elevenes fraværsstatistikk inn i skolestatistikkene (tallene finnes på skolene). Frafallsstatistikkene er blitt bedre og bedre for hvert år, men ennå er det et stykke igjen.

• Sørg for at skolereformene får virke, før man innfører nye. Evaluer reformene skikkelig – og ikke glem brukerne av reformene (lærere og elever).

• Lovfest lærlingeplasser – ikke lytt til de juridiske ekspertene her. Særlig y-fagelevene har krav på forutsigbarhet når de velger et utdanningsløp.

• Når Utdanningsdirektoratet tydeligvis sliter med å formulere seg på nynorsk (som Aftenposten nylig har påvist), er bokmål et godt og robust alternativ når lovverk og forskrifter skal lages. Målformen benyttes av 80-90% av den norske befolkning. I tillegg: skriv klart og tydelig slik at også vanlige folk i gata forstår (ingen akademiske øvelser altså).

• Forutsetning for å jobbe med føringer for skole, må være at man kjenner materien man skal gi føringer og råd om. Byggmestere reiser ukentlig rundt på sine byggeplasser i tillegg til å planlegge, gjennomføre og sluttføre sine prosjekter. Utdanningsdirektoratets folk bør i tillegg til å være skolerte lærere (altså fagfolk på undervisning og skoledrift), tilbringe og undervise minst en dag ute i skolene slik at de får innsikt i hvordan reformer og føringer virker ute i klasserommene. Bør det også gjelde jurister og folk som driver med statistikk? Ja, særlig dem.

• Styrk sentralgitt eksamen og styr unna alt som heter mappevurdering. Still strengere krav til lokalgitt eksamen (minst 3/4 av kompetansemålene må være gjenstand for eksaminering).

• Når læreplanene er ulike for studiespesialiserende og yrkesfaglig i vgs, må eksamen også være det selvsagt. Samme eller felles eksamen blir ofte rene feller for y-fagelevene, virker det som.

• Fag som er i ferd med å bryte sammen i skolen som fysikk, matte og nynorsk sidemål, må styrkes eller fjernes. Skriftlig sidemålseksamen og standpunkt er en ren politisk konstruksjon og hører ikke hjemme i en skole. Sidemålskrav til minoritetsspråklige eller to-språklige elever er det vel bare direktoratet som forstår noe av. Hvem kom på dette?

• Ingen elever kan gå videre i et skoleløp uten å ha bestått alle fag fra forrige skoleår. Kravet kan virke åpenbart for alle oppegående mennesker, men slik er det ikke i den norske skolen i dag. SV-statsråder uttrykker at dette er nådeløse utstøtelsesmekanismer og vrir sitt ansikt i smerte på tv-skjermene. Andre kaller dette ren, faglig omsorg. Bygg sten på sten og målene nås lettere. Ikke noe bygg kan stå støtt uten godt fundament.

• Snu gjerne om på skoleåret og følg en del andre europeiske land – eksamen om høsten eller rett før jul. Kalenderår og skoleår følges ad. Mai og juni er rett og slett en dårlig tid for sluttvurdering (kanskje man løser russe-problemet også, hvem vet).

• Rådgivningstjenesten i skolene er fulle av utslitte lærere som mer eller mindre er ”sparket oppover” i systemet. Tjenesten bør heller styrkes. Rektorene eller skolelederne bør ha minst mastergrad i tillegg til økonomisk kompetanse (vi snakker om budsjetter på opp mot 100 mill. pr. skole). Lektorkompetanse eller påbegynt mastergrad bør være minimum for å undervise i vgs. Det er 30 år siden jeg underviste i grunnskolen, så jeg skal ikke gi meg ut på råd om kompetansekrav der. Men generelt sett er det for få menn i skolen, særlig i grunnskolen. Uroer det noen? Antakelig ikke. Hvorfor ikke kvotere inn menn i skolene? Det er jo en populær sport i alle politiske partier for tiden.

• Helt til slutt: Det er etter sigende påvist tusenvis av lovbrudd i norske skoler i en rapport som nylig er utgitt. Får det konsekvenser for skolene og deres ledere? For skole-eier? Antakelig ikke. Men lover er vel til for å følges? Hvis ikke skolene og skolefolk med sitt oppdrager- og samfunnsansvar skal følge lovene, hvem skal da følge dem?

http://knutmichelsen.blogspot.com

www.knutmichelsen.no

Øystein

Takk for kommentar.

Du er en aktiv debattant. Det synes jeg du skal fortsette med. Jeg leser det du skriver med stor interesse.


Meningsbrytningen er bra - på tvers av synspunktene. Det blir hevdet at det er et konsensustyranni i skoledebatten. Slik bør det ikke være.


Jeg kommer tilbake til noen ting fra denne kommentarrunden i nye innlegg. Bloggenes kommentarfelt er dårlig egnet for diskusjoner med lange diskusjonstråder, dessverre.

The comments to this entry are closed.

Blog powered by Typepad