En flott høstferiesøndag i Tromsø med en vandring rundt på barndommens stier rundt Tromsø Museum, i Folkeparken og museumsbesøk som seg hør og bør.
Siden jeg er er i fødebyen som aspirerer til OL-kandidat 2018 er det ikke til å unngå å gjøre seg noen olympiske refleksjoner siden styret i Norges Idretssforbund i morgen skal ta stilling til videre oppbacking av Tromsøs OL-søknad. Ettersom det nærmer seg et avgjørende punkt i prosessen er det ikke til å unngå at temperaturen i OL-diskusjonen øker og tonen skjerpes.
Jeg har et ambivalent forhold til hele OL-debatten, og støyen i debatten gjør det ikke lettere for folk flest å skjære igjennom. Mine refleksjoner går langs to akser. Den ene aksen er at vi desverre har fått en regionalisering av debatten der OL-søknaden gjøres til et spørsmål om å være for eller mot Nordnorge. Vi observerer polariserte og lite produktive holdninger hos noen av tilhengerne som hever spørsmålet om OL i Tromsø til en hellig gral. Samtidig ser vi holdninger hos andre som bekrefter at det er såååå vanskelig å diskutere nasjonale løft utenfor Oslo, holdninger som desverre bekrefter at Oslo til tider er den mest provinsielle hovedstad jeg vet om.
Den andre aksen er at OL-rørsla i Tromsø ikke har gjort hjemmelsen sin godt nok - sett utenfra. Det ser ut til at man i for stor grad har basert seg på gamle helter med gode nettverk og erfaringer fra andre OL-eventyr - "been there, done that". Smellen som kom med Veritas-rapporten burde man vært bedre forberedt på. De regnestykkene OL-organisasjonen i Tromsø har operert med ser ikke ut til å være skikkelig realitetssjekket. Synd er det, for nå jeg er redd løpet er kjørt.
