I kommentarrunden jeg nevnte i forrige blogginnlegg hevdes det at satsingen på IKT i norsk skole er et gedigent eksperiment som er en ren toppstyrt affære. Det er to premisser her: "eksperiment" og "ren toppstyrt affære".
Jeg er grunnleggende uenig i begge premissene for denne diskusjonen. Om vi ser på historien til norsk skole de siste 25-30 år ser vi tre teknologiskift og ett regulatorisk skift som påvirker teknologibruken i skolen. De tre teknologiskiftene er
- utviklingen av PCen
- internetts inntog i skolen fra ca 1995 og
- framveksten av digitale læringsplattformer fra rundt 2000 og utover.
Det regulatoriske skiftet er innføringen av læreplanene i Kunnskapsløftet med grunnleggende ferdigheter i bruk av digitale verktøy samt - for videregående opplærings del - endringen av opplæringsloven året etter som knesatte prinsippet om gratis læremidler. Utbredelsen av digitale læringsplattformer er et interessant case, fordi dette har skjedd uten initiering eller andre former for inngripen fra nasjonale myndigheter. Det har sektoren tatt hånd om selv i samarbeid med leverandørene.
Denne utviklingen har vært mer inkrementell enn disruptiv, og den er ingenlunde eksperimentell i utgangspunktet. Skolen har ikke stått først i køen for å ta i bruk ny teknologi. Fra myndighetenes side har man gradvis blitt flinkere til å underbygge IKT- og andre initiativer med tilgjengelig kunnskap og sett dem i sammenheng med skolens samfunnsoppdrag. Påstanden om at dette er et gedigent eksperiment har jeg vanskelig med å forstå, men jeg ser at det kan reises kritikk mot implementeringen, noe jeg kommer tilbake til i et senere avsnitt. Så langt jeg kan forstå det er påstanden om eksperiment rotfestet i kritikken av implementering/gjennomføring.
Det er likeledes etter min vurdering feil å si at nasjonale myndigheter alene har stått for og således har eneansvaret for denne utviklingen. Det har vært og er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i den satsing som har vært. Behovet for IKT-satsing har stort sett blitt møtt med enighet fra skoleeiere, lærerorganisasjoner og skoleledere. Det har vært delte meninger om enkelte veivalg - helt klart - men min klare oppfatning er at det har vært overraskende stor konsensus rundt IKT i norsk skole. Kritikk mot nasjonale myndigheter må etter min mening nødvendigvis ledsages av et kritisk blikk mot andre aktørgrupper, også mot egen stand. Det savner jeg.
Glipper det i implementeringen? Her vil meningene være delte. Flere ting kunne vært gjort annerledes eller bedre, det er det liten tvil om, og jeg synes det er riktig å understreke at Michelsen i våre diskusjoner har tatt opp flere kritiske spørsmål rundt implementering, lærerkompetanse m.v. som det er vel verdt å reflektere over og lære av. For meg som systemisk tenker er det i ettertidas klare lys slik at Norge som de fleste andre land ikke har fått til koblingene mellom ulike byggeklosser i arbeidet med å implentere IKT i undervisning og læring godt nok. Koblingene er for svake. Med det mener jeg at endringene i læreplanene fra 2006 burde vært fulgt opp med tydeligere endringer i lærerutdanning, EVU og vurderingspraksis, med en sterkere og mer synlig integrering av IKT.
Til slutt: Jeg har sagt det mange ganger, men gjentar det gjerne: Skolens samfunnsoppdrag i det 21. århundre krever at IKT er innvevd i alle deler av skolens virksomhet. Dette stiller krav til ALLE. Hvis skolen skal fylle sitt ansvar for å forberede elevene på deres gjerning i arbeids- og samfunnsliv, der IKT gjennomsyrer alle domener, må IKT være med på lasset. Som et middel for å nå våre mål, ikke som et mål i seg selv og selvsagt ikke for enhver pris.