Vi har i sannhet vært gjennom en underlig uke innenfor det digitale domene i utdanningssektoren, primært i grunnopplæringen. I løpet av en uke har vi opplevd elevers og andres perspektiver på de pedagogiske muligheter som ligger i IKT i events i Paris og London, både den annen side har vi opplevd avisinnlegg og kommentarer som synes å rykke debatten om rasjonale og behov for samt påståtte skadevirkninger og misgjerninger flere trinn tilbake. Dette er det ikke lett å bli klok på.
For å ta det første først: Jeg har hatt gleden av å følge med på programmet som Senter for IKT i utdanningen og stiftelsen Datoren i Utbildningen hadde laget med to dager i Paris og to dager i London. For en oversikt over dette kan du gå til DIUs websider. Jeg var moderator for arrangementet i Paris (sammen med Jan Hylen) og på seminaret Scandinavia@BETT (sammen med Stephen Heppell).
I Unesco sine lokaler i Paris fikk vi høre hvordan elevene bruker IKT i eget læringsarbeid, og vi fikk forskerkommentarer fra professor Tomas Kroksmark, professor Ola Erstad og David Istance fra CERI i OECD.
I London fikk vi høre elevenes stemmer igjen, denne gang sammen med stemmene til skoleledere eller lærere. Stephen Heppel har fortjenestefullt laget en oversikt over elevstemmene.
Samtidig som norske, svenske og danske elever fortalte om sin aktuelle pedagogiske praksis har journalister og kommentarer i Dagens Næringsliv og Klassekampen gått løs på hvor skummelt IKT i skolen er. Jeg tror ikke kommentarene og intervjuene hadde blitt slik dersom man hadde tatt seg bryet med å snakke f eks med de flotte skandinaviske elevene vi så og hørte i Paris og London. Påstander om at IKT i skolen er et overgrep på linje med sprøyterom og en unyansert og farget tilnærming til hele komplekset fremstår som klart tendensiøst.
Men det er håp. Ingunn Kjøl Wiig, Henning Lund og Gunnar Hovd, oppegående lektorer i Akershus fylkeskommune, har skrevet et balansert og godt innlegg med en serie sentrale poenger som pressens teknofobe bør legge seg på minnet jo før jo heller.
Høre bare, hør bare:
Lærere og elever må slett ikke være konstant pålogget, men læreren må ha god pedagogisk digital kompetanse, og da mener vi ikke å kunne e-post eller Power Point. Vi er enige med IKT-senterets direktør Trond Ingebretsen (Klassekampen 18. januar) i at det å generelt stenge nettet på skolen ikke vil løse problemet med digitale distraksjoner. Lærerne har så langt vært mye overlatt til seg selv og sin egen digitale kompetanseutvikling. Vi foreslår derfor økt satsning på lærerutdanningen hånd i hanske med kompetanseheving og systematisk erfaringsdeling for lærerne.
Med læreren som tydelig rollemodell får vi gode digitale vaner hos elevene og mindre distraksjon. De har krav på digital dannelse like mye som de har krav på å lære å lese, skrive og regne, og dette kommer ikke av seg selv. Digitale distraksjoner må vi regne med helt til vi ikke lenger nøyer oss med å bare sette strøm på kladde- og lærebok.
Når dette er sagt er det masse som ikke er på plass mht IKT i norsk utdanning, og her har både Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og IKT-senteret en jobb å gjøre. Gapet mellom grunnopplæringens krav til IKT i læreplaner og hva lærerutdanningene er forpliktet å levere til sektoren er om- og påtalt mange ganger. At det fortsatt er slik er det andre ville kunne kalle en nasjonal skandale. Et annet område er, som jeg var inne på i min oppsummering i London, at det ikke er nok trykk på arbeidet med å nå frem til former for formativ vurdering som legger til rette for det Christine Redecker og jeg i artikkelen Changing Assessment: Towards a New Assessment Paradigm Using ICT kaller "embedded assessment" (se figur nedenfor). Også her må de riktige aktører kjenne sin besøkelsestid og sørge for fortgang i sakene. De som får lide for saktegangen er elevene våre, vår fremtid. Dét er en dårlig forvaltning av kongerikets viktigste ressurs!
