Her om dagen skrev jeg en kort bemerking på Twitter om konsensuskultur som et mulig hinder for innovasjon. Den ble raskt snappet opp av June Brevik som kommenterte på hennes blogg, og hun pekte på at jeg hvis hun kjenner meg rett snart blogger om det. Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt det - der er meget at bestille, galakser at redde og bloggen er et overskuddsfenomen - men jeg har jo på den annen side ikke lyst til å ende opp med med bloggråte, så da så (disse linjer skrives blant morgentrøtte medreisende på Østfoldbanen).
Mitt twittrende utsagn stammer fra en diskusjon som kom opp på et møte i OECD-prosjektet Digital Learning Resources as Systemic Innovation i Paris tidligere denne uken. En av ekspertene pekte på følgende: I ett av landene som deltar i prosjektet observerte man en høy grad av konsensus mellom de ulike interessenter (stakeholders) innenfor digitale læringsressurser. Eksperten og kollegaen reiste da spørsmålet om en slik konsensuskultur uten synlige spenninger kan være et hinder for innovasjon. Det er en interessant spørsmålsstilling. Er det slik at vi trenger et visst spenningsnivå og litt friksjon og uenighet mellom aktører og grupper for å kunne innovere - som land, som system? Jeg tror det, og June B er inne på de samme tanker i sitt blogginnlegg. Her hjemme har vi sett hvordan NDLA har ført til diskusjoner om flere viktige problemstillinger. Det tror jeg har vært et gode - uansett hvilket ståsted man har i de diskusjonene som har vært ført.
Om møtet og status i DLR-prosjektet skal jeg ikke si så mye, siden det var et lukket møte (i tillegg til meg selv deltok Morten Søby fra ITU og Lisbeth Pedersen fra Udir). Vi har fått et førsteutkast til rapport, og tre av fem landrapporter er lagt ut på nett. De to siste er snart klare. Førsteutkastet var et godt utgangspunkt for diskusjon, og det kom mange gode innspill og kommentarer på møtet. Skrivaren, min svenske geliker Jan Hylen, var ved godt mot efter møtet og avviste ethvert tilbud om Prozac.
Digitale læringsressurser er på mange måter et umodent og komplekst felt i stadig endring - et bevegelig mål, om man vil. Kunnskapsbasen er i vekst, og den får viktig tilvekst over de neste månedene. I tillegg til nevnte OECD-rapport som er ventet utpå vårparten en gang vil vi få leveransen på to norske arbeider: Kvalitetskriterier for digitale læringsressurser (oppdrag fra KD til Udir i samarbeid med ITU) og rapporten fra den forskningsbaserte evalueringen av NDLA. Vi kan også komme til å se andre viktige og spennende arbeider. Dette setter Norge i en spesiell stilling vi må utnytte og ta ansvar for. Det er viktig at vi da ikke vender oss innover, vi må se utover og i samarbeid med andre land diskutere og analysere disse tilvekstene med tanke på metastrukturer som avtegner seg - hva er modellene, problemstillingene og fallgruvene for "neste generasjon" av digitale læringsressurser? Jeg håper at Norge kan ta ansvar både hjemme og ute. Vi har alle forutsetninger.
Stay tuned!