Om en times tid forlater jeg Hanoi etter fire fine dager. I lørdagsettermiddagsvarmen reflekterer jeg over konferansen jeg har vært med på og undres over hvorfor det synes litt vanskelig å blogge fra den. Jeg får ta det i tur og orden.
Konferansens ytre rammer:
Konferansen er et resultat av samarbeidsrelasjonen mellom Vietnam og Sør-Korea med senere påkobling av OECD. Fokuset er på hvordan utdanningssystemet i Vietnam kan bidra til å styrke landets konkurranseevne (Tittel: "Educational Copoeration for Improving National Competitiveness of Vietnam"), og det ble ikke lagt skjul på at dette landets ledelse ser på utdanningssektoren i vietnam som et enormt moderniseringsprosjekt.
Konferansetemaer:
Konferansen var delt inn i fire tema:
Education and Economic Development
Education and ICT
Vocational Education and Training (VET)
Pharmacy Education
Jeg holdt innlegg i IKT-sesjonen. Jeg fikk inntrykket av at landet er inne på en konstruktiv kurs og har mange av de "riktige" elementene på plass. Jeg skal finlese lysarkene fra det vietnamesiske innlegget og gå litt i dybden på det i et annet innlegg. De ruller ut infrastrukturen i grisgrendte strøk, en del sentrale tjenester og informasjonssystemer begynner å komme på plass, og de første innsatsene rettet mot lærerkorpset er i emning. Jeg fikk inntrykk av at de kjører ganske sentraliserte løsninger (annet er ikke å vente her), og de har de samme utfordringene som andre land har når det gjelder å motivere lærerne. Jeg fikk bestemt inntrykk av at de tok til seg mitt fokus på en helhetlig tilnærming til IKT-policy for utdanning ("wholism") og at utdanningssektoren er den eneste arena i samfunnet som kan sikre alle barn digital kompetanse uavhengig av sosial og annen bakgrunn.
Innenfor VET (fag- og yrkesopplæring) fikk jeg inntrykk av at landet har et velutviklet system i bunn, men de sliter med store utfordringer. To av utfordringene er knyttet til a) at elever med lavere sosial bakgrunn ikke søker seg til VET og b) at de ønsker å få på plass et kvalitets- og kvalifikasjonsrammeverk som vi kjenner det fra blant annet Europa.
Institusjonsbesøk:
Vi besøkte to institusjoner under konferansens annen dag:
Det første besøket gikk til Hanoi Vocational Industry College, et lærested med ca 1000 studenter som går på industrirettede programmer som varer fra 1-3 år. Lærestedet virket å være godt innarbeidet, med god rekruttering, gode relasjoner til arbeidslivet og god avsetning av kandidatene. En rundtur på området viste at det var mye "linjeundervisning" som foregikk, og utstyret var ingelunde av nyere dato. En interessant kuriositet er at det er partilagene i Hanoi som finansierer colleget.
Det andre besøket gikk til Hanoi University of Technology. Dette er et svært lærested med 15 fakultet, ca 2000 ansatte og 40 000 studenter. HUT har et vel utbygd nettverk av samarbeidsavtaler med læresteder over hele verden. Det ble kun tid til en orientering ved HUTs Vice-President og en promenade på området med innlagt besøk på HUTs eget museum
Avsluttende refleksjoner:
- Vertskapet var veldig fornøyd med konferansen og erklærte ved avslutningen at den var "A Great Success".
- Jeg var positivt overrasket over åpenheten jeg møtte mht de utfordringer Vietnams utdanningssystem har.
- Jeg er noe forbeholden til verdien av slike arrangementer. Jeg tror bestemt verdien for det vietnamesiske vertskapet og de som betalte for arrangementet hadde vært større om vi som innledere hadde fått tydeligere bestillinger og bedre anledning til målrettet forberedelse. i mitt avslutningsinnlegg dag 2 sa jeg at vietnameserne selv må definere sine oppfølgingsbehov, men jeg understreket også at det er flere områder innenfor IKT-policy for utdanning der jeg tror Norge og andre land i OECD-familien kan spille en rolle.
